Biskop Thomas Wegner
Thomas Cortsen Wegner
BISKOP THOMAS WEGNER OG SØLVSTAUPET HANS
Av Thormod Wasbø
Brukt i Foredrag i Riska historielag, publisert med forfatterens samtykke.
INNLEDNING
Bakgrunn for foredraget har et lokalhistorisk og håndgripelig tilsnitt: Thomas
Cortsen Wegner var biskop i Stavanger bispedømme 1627-1654. Som del av
embetsinntektene hadde han bl.a. bygselsretten på Ims i Høle. Hans enke Anna
Christensdatter Trane fikk senere Ims som enkepensjon. To av hennes sønner
ble i tur og orden lensmenn i Høle, og her finnes en lokal etterslekt etter
bispinnen i Høle og Riska. Og i vår midte har vi klenodiet: biskop Wegners
soknebudskalk og disk.
Men la meg som innsteg i foredraget tegne et enkelt bakgrunnsbilde – eller veve
et bakteppe.
For noen år siden ble det arrangert et studieprosjekt kalt 'Kristendom på
rogalandsk'. Ganske mange deltakere fra presteskapet tok del i dette, og hadde
sine undersøkelser på ymse felter. Mitt oppdrag i den sammenhengen var å finne
fram et egnet lesepensum på ca 1000 sider.
Jeg hadde den gangen et foredrag som jeg kalte:
'GEISTLIGHET OG BORGERSKAP I DET STAVANGERSKE BYMILJØ PÅ 1600-
TALLET'
Deler av dette utgjør bakteppet for biskop Thomas Wegner.
Reformasjonstiden i Rogaland innledes med at biskop Hoskuld blir avsatt og
henrettet i Bergen i 1537. Utstein kloster blir sekularisert i samsvar med
reformasjonsideen om at klostervesenet skulle opphøre. Kirkegodset ble lagt
under Kronen. Stavangers prost og sokneprest Jon Guttormson blir vigslet til
superintendent i 1541 og skal videreføre bispeembetet i ny utforming. Han gav
opp i 1557 etter 16 års slit. Det økonomiske grunnlaget i kirkegodset og
tilhørende inntekter var fjernet. Biskop Jens Gregersen Riber ble hentet fra
Færøyene. Han var allerede en gammel og utslitt mann, men var biskop fra 1558
til 1571. Han fikk Bergensbispen Jens Schjelderups svigersønn, slottspresten
Jørgen Erichsøn, som medhjelper. Og da er det som det stavangerske miljø
begynner å komme seg på fote igjen.
I det stavangerske miljø omkring 1570 er biskop Jørgen Erichsøn markant – ved
siden av ham er en annen dansk innvandrer: Christen Christensøn Trane (1533-
1600), først Utstein-fogd, så kongens fogd og etter hvert suksessrik kjøpmann.
Han giftes inn i bymiljøet – og blir dominant i et kulturmiljø som blir bærende
for byen langt utpå 1800-tallet. Vi ser her det begynnende kondisjonerte sosiale
skikt i byen. Ved siden av disse to ser vi rådmannen Eiler Brynning, også
innvandrer og kjøpmann. Hans svigersønn Carsten Lütke, var glasskunstner og har
etterlatt seg arbeid som regnes som hovedmonumentene i norsk glassmalerkunst.
Alle disse personene representerer vår families slektsrøtter i det stavangerske
bymiljøet på 1600-tallet.
På sett og vis samles våre linjer blant annet i Domkirken. Slik er det gjerne for
mange som har røtter i byen ved Bredevannet. For et par år siden skulle jeg vie
en kamerat av min sønn. Jeg tok de to guttene med meg ved foten av prekestolen
og sa til brudgommen: din forfader Andrew Lawrenceson Smith skar denne
prekestolen. På høyre siden ved døren opp til prekestolen står navnet til vår
sønns forfader Henrik Hansen Schurmann, gift med biskop Jørgen Erichsønns
sønnedatter Lisbet Jensdatter med etternavnet Trane.
Et møte med Stavanger Domkirke er en fin innfallsvinel til kjennskap til byen og
dens gamle familier. En dag fikk jeg den store utfordringen: Hva kan du egentlig
om denne kirken og om byens historie? En av døtrene våre var en sommer
turistvakt i kirken. Hun begynte å spørre om mange ting vedrørende Domkirken.
Hun måtte vite for å kunne svare på de mange slags spørsmål hun fikk. Det var
da jeg oppdaget hvor sammenvevd byens gamle familier og Domkirkens epitafier
i virkeligheten er. Jeg oppdaget sammenhengen mellom kirkens ikonografi (alle
bildene i kirkeinventaret) og byens genealogi.
I sin bok om Stavanger 1536-1814 skriver Johs.Elgvin: 'Gjennom hele 1600-tallet
var byens ledende familier beslektet med hverandre og inngiftet i hverandre i en
slik grad at de hang sammen som erteris. I distriktet satt så andre av
slektningene i ledende stillinger.' 'Infiltreringen trer særlig markant fram ved
Godtzen-familien, og på en måte er den byens krumtapp, men vi kunne fortsette
oppregningen inntil siste embets- og borgerledd.' 1 Det er en glimrende
illustrasjon av at hver mann blir i sin stand.
I Domkirkens kor henger bildet av Jørgen Erichsøn ved bispeinngangen. Med
store ord er den kraftfulle mannen kalt 'Norges Luther'. Han var biskop i
Stavanger fra 1571 til 1604. Han var fra Haderslev i Danmark og var gift med
Ariadne, datter av Bergenbispen, billedstormeren, Jens Pedersøn Schjelderup
(biskop 1557 +1582). Bildet av biskop Jørgen er malt av den tyske maleren Peter
Reimers som var bosatt i Stavanger. De to hadde hver sin sønn som kom til å
gjøre seg gjeldende i Stavanger på mer enn en måte. Biskopens sønn, Jens,
oppkalt etter morfaren, var først prest på Bergenskanten før han kom til
Stavanger som sokneprest. Etter kort tid søkte han avskjed av helbredsgrunner,
og levde siden som søkkrik kjøpmann i nærmere 35 år. Han var gift med Kirsten,
datter av den omtalte danske innvandreren Christen Christensen Trane fra
Viborg. Tranefamilien var så velrenommert at magister Jens Jørgensens barn
antok Trane-navnet som slektsnavn.
Kirsten Trane ble altså biskopens svigerdatter. Kirsten Tranes og magister Jens
Jørgensens datter Lisbeth ble gift med borgermester og fogd Henrik Hansen
Schurmann – hans navn er altså skåret inn i høyre stolpe ved prekestoldøren.
Deres datter Adriane ble gift med Berent Berntsen d.y., som også hørte til de
store og ledende i Stavanger. Deres sønn igjen, Lauritz Sysenvindius, sokneprest
til Hå, ble gift med en datter av biskop Wegner fra hans første ekteskap.
Deres datter, Kirsten, ble gift med Ditlev Lauritzsøn Scavenius, rector scholae
Stavangriensis – sønn av biskop Lauritz Claussønn Scavenius gm Mette Ditlevsd
Fox.
Hennes bror, Paul Trane, ble etter omfattende studier ved en rekke
universiteter på kontinentet, først rektor ved Christian IV's gymnas i Oslo
(1607-1611), siden sokneprest.
Den andre broren, Christen dy, gikk hen og giftet seg med biskop Lauritz
Scavenius' svigerinne. (Scavenius etterfulgte biskop Jørgen). Bryllupet sto i
Stavanger ved olsoktider i 1607. Selveste Chr.IV trådte dansen i bryllupet. Han
var i Stavanger i forbindelse med den store Herredagen i 1607 hvor den norske
Kirkeordinansen ble lest opp og offentliggjort olsok. Han beæret brudeparet
med en vakker gave i sølv.
To av Christen d.y Tranes døtre figurerer på to av epitafiene i Domkirken:
Datteren Anna var gift med to biskoper på rad først Thomas Wegner, så
Marcus Humble.
Datteren Elisabeth ble gift med den danske innvandreren Søfren Pedersøn
Godtzen. Med utgangspunkt i de mange barn de to hadde: i alt 28, så sier det
seg selv at deres etterslekt er enorm. At den var innflytelsesrik, sier seg
selv. Her er prester, sorenskrivere og kjøpmenn. Her er prestekoner og
kjøpmannskoner, lensmenn og bønder.
Godtzen-familiens epitafium har kjøpmann Søfren som sentrum sammen med sin
ektefelle Elisabeth Trane. Det henger på venstre hånd når man kommer opp
trappen fra våpenhuset. De gav et par messing lysestaker til Domkirken. Av
deres 18 barn, levde 16 opp. 6 av sønnene ble prester, 4 av døtrene vat gift med
prester. Sønnen Jens Godtzen, byens rector scholae, ble i 1681 kapellan, og i
1684 sokneprest i Domkirken og byens prost.
Nå hadde Søfren og Elisabeth datteren Elisabeth som ble gift med Morten
Seehusen. Deres datterdatter ble gift med Lauritz Smith, sønn av Andrew. Han
gav dåpsfatet i gave til Domkirken i sin tid. Skal vi for ordens skyld legge til at
deres datter Johanne Margrethe Smith var gm Eiler Hagerup, biskopen som
hadde vært sokneprest i Høyland. 2
Hartvig og Henrik het to andre av Søfrens og Elisabeths sønner. Hartvig var
øverste kapellan (fra 1681), og Henrik var sorenskriver i Karmsund. De ble gift
med hver sin datter av sokneprest Henrik Petersøn Reimers (sokneprest fra
1665 +1684) 3 , sønn av kunstneren som malte biskop Jørgen Erichsøn, gift med
Johanne, datter av biskop Marcus Humble fra hans 1. ekteskap.
Det er vel omtrent her de fleste av dere har falt av lasset?? Domkirkens
ikonografi og genealogi er altså tett sammenvevd. Og de samme personene ble i
tur og orden stedt til hvile under Domkirkens gulv. Etterkommerne deres
dominerte det stavangerske bymiljø gjennom generasjoner. Da bispestolen ble
flyttet til Kristiansand i 1682, hvem tror dere flyttet inn i bispeboligen? Ingen
ringere enn Jens Godtzen. Han hadde vært skolens rektor, ble byens sokneprest
og prost. Den store bybrannen i 1683 startet i hans hus. Han var altså på husjakt
og fikk kjøpt bispeboligen for 230 rdl i 1685. Boligen lå omtrent der hvor
Domkirkeplassen er idag. 4 Skal vi så navne at av av Jens Godtzens døtre, Anne,
var gift med friherre Axel Rosenkrantz til Rosendal. Som enke bodde hun i
Stavanger. Det var for øvrig hennes eiendom som i sin tid kom på hendene til
Jacob Kielland, grunnleggeren av handelshuset som bar hans navn. Også han var
en av Søfren Godtzen og Elisabeth Tranes etterkommere.
Kirken, skolen og næringslivet i Stavanger var altså dominert av disse familiene.
Innflytelsen gjorde seg også gjeldende utover Jæren og i Ryfylke. I Karmsund
residerte en sønn av Thomas Wegner på Torvestad, i Suldal en annen, i Høle
etterfulgte to Wegner-brødre hverandre som lensmenn. I Stavanger var en sønn
av biskop Jørgen, som nevnt, sokneprest og kjøpmann, i Hjelmeland var en
annen sønn sokneprest, den tredje var sokneprest i Mandal. Scaveni sønner kom
også tilbake Stavanger og fant ektefeller i det sosiale miljø som ble utgjort av
geistlighet og velstående kjøpmenn.
BISKOP WEGNERS SOKNEBUDSKALK – ET KIRKELIG KULTURKLENODIUM
Før påske 2003 var Stavanger biskop på visitas i Riska og Høle menigheter. I
løpet av en visitas er det en av prostens oppgaver å se over kirkebøkene og
arkivet. Da oppdaget vi noe blankt i safen: hva var det? Et sølvbeger. Det sto å
lese: Thomas C W 1634. Hvilken Thomas dreide det seg om? Jo, det var biskop
Thomas Cortsen Wegner. Vi hadde foran oss en vakker soknebudskalk fra 1634.
Et nattverdbeger som skulle brukes av presten når han gikk i soknebud, på
sykebesøk med nattverd.
Begeret er et kirkelig kulturklenodium som er blitt bevart og brukt gjennom
århundrene. I vår sammenheng kan det være verd å ha dette in mente fordi det
er en begrenset mengde kirkesølv som er tilbake fra 1600-tallet.
La oss se nærmere på det lille begeret. Det er beskrevet i praktverket fra 1918:
"Gammelt Sølv i Stavanger Amt." 6 "Høle kirke. Sognebudskalk i sølv –
renæssanse. Bægeret er bolleformet og virker noksaa lite til den tunge
underdel. Skaftet rundt og tykt. Nodus rund, næsten kugleformet, med et glat
midtstykke og bukler over og under paa mat bund. Foten er rund og vokser
kegleformet op mot skaftroten. Det øverste stykke er avbrutt, saa fot og nodus
møtes uten den vanlige korte skafthylse imellem. Paa fotens øvre del staar
følgende indskrift:
A 1634 * BEKOST * M THOMAS * CW DENE * KALK * VDEN* X * LOD * AF *
EN * S'. SILD. (Dvs. Thomas Cortzen Wegener (superintendent over Stavanger
Stift 1627-54) bekostet kalken på 10 lod nær av en sildefangst). Under foten
som er lukket, er gravert XV ½ L. H 11,8 cm, skaftets og fotens h.8,6 cm.
Bægerets d.5,7 cm, fotens 7,8 cm. Ustemplet. "
I boken beskrives også disken (brødfatet) slik: "Sognebudsdisk av sølv, bunden
flat. Paa randstykket gravert et signaculum 8 i en dobbeltcirkel paa streket bund.
Er vistnok samtidig med kalken. D.7,6 cm. Ustemplet." 9 Ifølge oppmålingen i
1918 er begerets diameter 5,7 cm. Kanskje var begeret heller ikke den gangen
helt sirkelrundt. Det rommer ½ dl. Selve disken måtte vi lete litt etter, men den
dukket opp til stor glede. Den er ujevn på kanten, og ser nesten ut til å være
'håndklippet'.
Hvem kan være mester for dette? Det er ligger nær å anta at det er gullsmeden
Jochum Jochumsen Kirsebom (+1654). Han var en markant personlighet i det
stavangerske borgerskap på biskop Wegners tid. Han tok borgerskap i 1617/18,
ble rådmann i 1634, og fungerte som kirkeverge. Mye tyder på at det kan være
Kirsebom som er opphavsmannen, selv om det ikke finnes noe stempel som
entydig peker ham ut som mester for arbeidet. Helge Giessing skriver om
Kirsebom at utformingen av bokstaver på arbeider av ham er preget av
uregelmessigheter. Bokstavene på soknebudskalken bekrefter denne
karakteristikken.
Som støtte for antakelsen om opphavsmannen viser vi til at biskop Thomas gav
drikkekanner som bryllupsgave til to av barna sine: presten Cort Wegner (1619-)
i Mandal, som giftet seg med Ahled Samuelsd., datter av sokneprest Samuel
Jørgensen i Mandal 10 og hustru Alis Hansd. Baad, og datteren Elen Wegner 11
som ble gift med mag. Elias Jacobsen Agricola (1603-1653), Rector Scholae
Stavangriensis siden 1632. 12 Det var Jochum gullsmed som fikk oppdraget i
1643. 13
I Stavanger Domkirke finnes det en meget vakker oblateske med rik dekor på
lokket. Også denne er gitt av biskopen. Den ble gitt som en minnegave til
Domkirken i 1638 av TCW og ACD. 14 I 1638 mistet de sønnen Christen
Thomassen. Hans navn er gravert inn på lokket 15
8 Signaculum = et lite merke. Et likesidet kors, St.Georgskors, eller pilegrimskors.
9 S. 307
10 Sønn av biskop Jørgen Erichsøn
11 Hun ble i 1654 gift med den neste soknepresten i Lye, Lauritz Berntsen Sysenvindius.
12 I 1642 ble han sokneprest i Lye (Time). Hans far Jacob var sokneprest i Håland (Sola), broren Samuel var
sokneprest i Etne 1640-1674, og broren Bertel sokneprest i Håland etter faren 1628-1672.
13 Kilde: Fossberg, Jorunn/ Halén, Widar: Arvesølvet. Norsk sølv i tusen år. S. 44-45. Orfeus forlag, Oslo 1997.
14 I Gammelt sølv etc omtales også en soknebudskalk i Domkirken. Den skal være fra 1627. Den er svært
forskjellig fra Hølebegeret. Den har ingen inskripsjoner., bare enkel dekor på nodus.
15 I Gammelt Sølv etc s.278 kommenteres oblatesken. 'Nederst bærer denne en fremstilling av nadverden.
Kompositionen av denne scene kan vanskelig være guldsmedens egen, men er sikkert hentet fra et stik i en
bibel eller en andagtsbok som ogsaa har været benyttet av andre kunstnere. Derpaa tyder den
overensstemmelse som fremstillingen like til enkeltheter viser med en lignende scene, gravert paa en
vindkande fra 1627 tilhørende Nicolai kirke i Leipzig. Her er firgurplaceringen nøiagtigg den samme, likesaa
7
La oss se noe nærmere på biskop Thomas 16 .
Han var født i den gamle erkebispebyen Lund i Skåne 23.april 1588.
Reformasjonen var da et ungt faktum i Skåne. Denne delen av Danmark var
sterkt engasjert i den lutherske nyordningen av kirkelivet. En rekke markante
personligheter var med på å profilere den nyordnede kirken. Thomas Cortsen
Wegner ble student etter 12 års skolegang i Lund. Han var en meget begavet ung
mann. Han fikk tilbud om å bli 'hører' ved skolen i Lund, men avslo. Soknepresten
ved universitetskirken i København, Peder Schjelderup, 17 kalte ham da til
kapellan, og han ble presteviet 23 år gammel. 7 år senere, i en alder av 30 år, ble
han sokneprest i Nicolai kirke i København. Han satt så og si midt i smørøyet.
Etter 9 års tjeneste som sokneprest ble han så utnevnt til biskop i Stavanger i
1627. Thomas Cortsen Wegner ble bispeordinert i København av sin kjære
teologiske lærer biskop Hans Poulsen Resen, som var en kjente bibelutgiver – og
dro så til Stavanger.
Han kom som enkemann. I Stavanger ble han i 1629 gift Anna Christensd
Trane. 18 Hun var datter av byens rike kjøpmann Christen Christensen Trane.
Moren, Anne Jensdatter, var halvsøster av bispinne Scavenius. Foreldrene
opplevde at selveste kong Christian IV trådte dansen i bryllupet deres i
servisets anordning, bare er den norske kunstners utførelse noget grovere.' Oblateksen er avbildet mellom ss
292-293. Den er beskrevet s 295f. Oblatesken er meget stor og med rundt tverrsnitt. 'Laaket svakt hvælvet og
dækket med rik gravure. Øverst paa dette er et ovalt indskriftsbaand der omslutter et hjerteformet skjold hvori
en trane med en sten i foten (familien Tranes vaaben) og en anden fugl (Wegeners vaaben?) . Op fra skjoldet
vokser et kors med Frelseren omgit av rikt stilisert løvverk. Paa indskriftsbaandet staar: SALV DEVS PIETAS
CHARITAS CONCORDIA. Til venstre for ovalen staar en kvindeskikkelse og ordet Maria , til høire en
mandsskikkelse med en bok i haanden og navnet Johannes . Like under ovalen staar med et bokstav på hver
side S H. Paa laakets midte et 'pergamentblad' med de to nederste hjørner oprullet og forøvrig omgit av
bladranker der ogsaa lægger sig ut langs kanten. Paa dette blad staar: THIL GVDS ÆRE FOR S. CHRISTEN
THOMESØN . W . BEGRA,, VELSIS STED. ER DENNE ESKE FORÆRIT AF – T . C . W. SST * ACT –
1638. Derunder billede av nadverden hvor Frelseren er avbildet med straaleglorie og Johannes i skjødet. Over:
Jesus discubuit et duodecim Apostoli cum eo – H. 4,8, d.13,7 cm. Stemplet midt under bunden utydelig H R
(eller muligens K) vistnok Hans guldsmed i Stavanger. (Jesus ligger til bords og de 12 apostlene med ham.
Overs. TW)
16 J.J.Jåthun: Litt om Galtung-, Wegner- og Rose-ættene. Ætt og Heim, Rogaland Historie- og Ættesogelag
1948
s 15-23.
Martin Ravndal Hauge: ' Thomas Cortssøn Wegner – biskop i Stavanger.' Ætt og Heim, Rogaland Historie-
og Ættesogelag 1968 s.128-153
17 Peder Jenssønn Schjelderup (1571-1646). Sønn av biskop Jens Pedersønn Schjelderup i Bergen. Sokneprest
til
Frue Kirke i København 1608. Biskop i Trondheim 1622- 42 . NB han er svoger av biskop Jørgen Erichssøn i
Stavanger.
18 Jakob J.Jåthun skriver i Ætt og Heim 1948 s 19: ' Då Wegner vart gift 2.gong i 1629, har han nok spandert på
brura si ei fin sylvkanne på 53 lod sylv. Denne kanna kom seinare ut or ætta og hamna på Horve i Ims. I
sk.24.september 1735 etter Jon Jakobsen Horve, vert n. ei sylvkanne på 53 lod merka: "Anna N. C.
Thomisses, 1629, Thomes Wegner."
8
Stavanger, olsok, 29.juli 1607. På den tiden fant det sted en Herredag i
Stavanger hvor den norske kirkeordinansen ble kunngjort. Thomas Wegner
etterfulgte Lauritz Scavenius som biskop, og giftet seg altså med den avdøde
bispens niese.
La oss smette inn nok en sølvkanne i vår fortelling: Det ser ut til at Thomas
Wegner spanderte på sin nye brud en vakker kanne på 53 lod sølv. Denne kom
senere ut av slekten og havnet på Horve i Ims. I skifte 24.september 1735 etter
Jon Jakobsen Horve, finner vi omtalt en sølvkanne på 53 lod merket: "Anna N. C.
Thomisses, 1629, Thomes Wegner." For sikkerhets skyld har jeg sett om det
fantes noen forbindelse mellom denne familien på Horve og Wegner-slekten, men
kan ikke se at det finnes noen relasjon.
Den lærde biskop Thomas Wegner døde 13.desember 1654. På gravstenen står
hans våpenskjold med devise hentet fra romerbrevet:' Sive vivimus, sive
mortimur, Domoni sumus'. ('Enten vi lever, eller dør hører vi Herren til.')
Anna Trane ble som enke gift med sin manns etterfølger som biskop: Marcus
Christensen Humble (1601-1661).
Hvordan havnet biskopens soknebudskalk i Høle?
Lensmannen i Høle, Asbjørn Rasmusson på Ims, var blitt gammel og hadde voksne
barn. Den 24.02 1631 fikk biskop Wegner kongebrev på at han skulle få Ims i
Høle skipreide på livstid, mot at han svarte leidang og landskyld i rett tid. Det
var et vilkår at han skulle ordne seg med bygselsmannen som satt på gården, så
denne ikke skulle ha grunn til å klage.
Samtidig hadde bispen bygselsretten for den store Frafjord-gården i Dirdal.
Der satt enken Gunhild, datter av Bjørn Gunnarson Mæle. Bispen fikk Bjørn
Mæle til å gå med på at en annen datter, Anna, giftet seg med Rasmus, sønn av
lensmann Asbjørn på Ims – og så kunne de to døtrene få hver sin halvdel av
bygselen på Frafjord -gården, og begge hadde fått gode kår. 19
Vi tenker oss følgende hendelsesforløp: Anna Christensdatter fikk gården Ims
som enkesete da biskop Marcus Humble døde i 1661 20 . Hennes sønn Christen
Wegner (1643- ) fikk bygselsbrev på halve Ims i 1678, og en annen sønn, Jacob
Wegner (1645-1711) fikk i 1696 bygselsbrev den delen av Ims som moren hadde
hatt. Han var lensmann i Høle fra 1700 til 1711. Kalken må ha fulgt Anna
19 Mikkelson, G: Gjesdal, Indre Del Band I s.44
20 Kancelliets aabne breve: 1661 17.06 Anne Christensd enke efter mag Thommis Cortsen forrige biskop over
Stavanger Stift, brev på gården Ims i Høgsfjord.
9
Christensdatter Trane til Ims. Kanskje var det hun som forærte
soknebudskalken til Høle kirke? Eller hennes arvinger tenkte at dette begeret
hørte til en kirkelig handling og var ikke egnet til privat bruk.
Vi har sett etter i kirkeregnskapene for Høle kirke, og finner at
sognebudskalken er omtalt i listen over inventarium i 1690. Likedan i
kirkeregnskapene for 1723.
I kallsboken for Høle, 21 som ble påbegynt i 1864, har sokneprest L.B.F.Fabritius
skrevet:
" Ifølge en Fortegnelse fra Osmund O. Fossand, død 3die Dec 1867, forhen
Ordfører i Høle og Fossand, havde Høle Kirke i 1852 følgende Inventarium 22 :
1 Klokke
1 Kalk og Disk, anskaffede 1846, veiede før 36 Lod, men ved Omarbejdelsen blev
den 40 Lod vægtig. 1 Messehagel af blaa Fløiel med et baldyret Crucifix. 1
Messesærk fra 1836. 1 Alterbog med brandguul blommet Kand (gammelt). 1 hvid
Alterdug, 1840. 1 gammel Alterbog. 2 Mæssinglysestager. 1 Jernblikæske til
Oblater.1 Mæsssingfad til Døbefunt. 1 bruun, blommet "Silke-Damaskes"
Messehagel, stafferet med Sølvgaloner.
Dertil en liden Kald og Disk til Præstens Brug i Sognebud baade i Høle og
Fossand. Disse ere af Sølv.
Om Høsten 1864 er en ny, guldbroderet Messehagel og en ny Messeskjorte
blevne anskaffede.
Til Julen 1867 blev en ny Kirkeklokke anskaffet fra Støberiet i Stavanger.
Prisen er 130 Spd. Den har paa den ene Side Indskriften: "I Jesu Navn" og paa
den anden Aarstallet 1867.
Angaaende den lille ovenfor omtalte Kald og Disk skriver Osmund Olsen Fosand
følgende under 1ste Januar 1866: "Forrige Eiere af Høle Kirke, Peder Johnsen
Nordland og Henrik Poulsen Hedland, begge i Strand, havde eiet Kirken nogle
Aar. I denne Tid havde de borttaget den lille Kalk og Disk, af Vægt 15 ½ Lod;
denne Kalk hørte ikke til Kirkesagerne. Den skal oprindelig være forarbeidet til
Brug ved Præstens Sognebesøg eller Sognebud. Ved Kirkens Overdragelse til
Høle fra Fossand Almue, ble denne lille Kald og Disk, der i sin Tid var efter
Sagnet en Foræring til det fælles samlede Høle Sogns Benyttelse – den var nu
21 Befinner seg i Statsarkivet i Stavanger
22 Det ser ut for at denne gamle liste er temmelig identisk med ordlyden i kirkeregnskapene. Kopier av disse er å
finne på lesesalen i Stavtsarkivet i Stavanger.
10
tagen derfra af Ovennævnte, der vilde beholde den, men i et Møde paa Høle,
hvor Kirken overdroges Høle Almue aftaltes, at den skulle tilbagesøges og som
før forblive i Præstens Forvar og bruges som før – uden at eies af noget Sogn
særskilt – den er tilbagesøgt og vil blive for Høle og Fossand at benytte fælles."
Baade Kalken og Disken beroe for Tiden hos Præsten. "
Så langt kallsboken. Ikke mange gjenstander i kirkene har en slik fortelling
knyttet til seg. Det er utrolig at den ikke er kommet bort. Samtidig som det er
et tydelig vitnesbyrd om hvor pietetsfullt man har tatt vare på ting som hadde
med nattverdhandlingen å gjøre.
Tør vi så tenke og fantasere litt? Sognebudskalken hørte altså med når presten
dro til de syke med nattverden – når folk budsendte presten når livsgrensen
nærmet seg. Jeg tenker meg at det var duket nattverdbord på mang en gård i
Høle og Forsand sogn. Det er som du hører salmesangen – ordene fra Bibelen –
nattverdens innstiftelsesord og Fadervår. Høytid ved slutten av livsveien – en
stund til trøst. Jeg ser over mitt eget slektsregister og tenker: de og de av
forfedre og mødre levde den gangen i Høle og på Forsand– mon presten var i
hjemmene deres?
Vi vet at dette klenodiet har vært i bruk siden 1634 og like fram til vår egen
tid 23 . Vi tenker oss at det i fremtiden skal få en synlig plass i Høle kirke. Det er
et tegn på grunnleggende verdier i sognet og i bygden. Kalken fra 1634 er en
påminnelse om at nådemidlene har vært i bruk fra slekt til slekt – og at de
fortsatt er i bruk. De gamle kirkebøkene forteller sin historie – den gamle
soknebudskalken minner om det indre livet.
Så veves historiens vev videre – vi feirer søndager og høytider. Kirkeåret har sin
rytme som både preger tradisjoner og fellesskap. Både de festlige og de
dramatiske dagene er der. De er med på å veve kristentroens nærvær og
bygdemenneskers lagnad inn i det store teppet som er bakgrunn for dagens kirke
og menighetsliv. I det store perspektivet konstaterer vi at det fortsatt er noen
som med sin formidling av bibelfortellinger og troserfaringer følger hverandre
på troens vei. Henter næring fra nådens midler – og er underveis sammen.
23 Bjørn Brakestad, tidligere sokneprest i Riska og Høle forteller at han brukte denne kalk og disk ved
soknebud.