Kapteinsbrødrene Berentsen
Forside - Berent Berentsen - Berent Berentsens maritime hovedside
Guttorm og Ingeborg fikk 4 barn, 3 vokste opp.
Begge sønnene ble Kapteiner
Maren Gurine født 1828 død 1902
Lars født 16/2-1832 død 14/2-1890
Grete født 1835 Døde som barn
Berent Berentsen født 1836 død 1899
Lars og Berent var begge sjømenn og lang tid som kapteiner.
Lars sine kjente mønstringer starter i 1859, Berent i 1860. Tidligere mønstringer er veldig vanskelig å finne. Kanskje mulig uten at jeg kjenner til hvordan.
Brødrene Lars Berentsen og Berent Berentsen ble født inn i en familie der havet og skipsfarten allerede var selve livsnerven. I Stavanger på 1800-tallet var navnet Berentsen kjent langt utover byens grenser. Brødrenes far, Guttorm Berentsen, var bror av de store stavangerrederne Erik Berentsen og Michael Berentsen — menn som bygde opp noen av byens viktigste handelshus og rederier.
Onklene startet firmaet E. & M. Berentsen i 1840-årene, med handel, sildeeksport og skipsfart. Etter hvert bygde de opp store flåter av seilskip som seilte på England, Østersjøen, Russland og Amerika. Erik Berentsen ble en av Stavangers mektigste skipsredere, mens Michael Berentsen tok hånd om egne skip og handelshus. Flere av skipene Lars og Berent senere førte, tilhørte nettopp onklene deres eller rederiene rundt familien.
For guttene må havnen i Stavanger ha vært et eventyr. Langs kaiene lå barkskip, brigger og skonnerter tett i tett. Sjøfolk ropte på ulike språk, tauverk knirket i vinden, og lukten av tjære, salt og sild fylte luften. Familien Berentsen var midt i dette maritime miljøet.
Begge brødrene gikk trolig til sjøs lenge før de første mønstringsprotokollene begynner omkring 1860. Da Berent dukker opp som styrmann på Trafic i 1860, var han allerede en erfaren sjømann. Skipet gikk mellom Stavanger og Newcastle — den klassiske kullruten over Nordsjøen. Stormene der kunne være nådeløse, særlig vinterstid. Nakne tredekk ble dekket av is, seil revnet i kulingene, og sjøfolk arbeidet i mørke og sjøsprøyt høyt oppe i riggen.
Lars hadde allerede året før mønstret som styrmann på Sir Robert Peel med kurs for England. Han tilhørte den eldre og mer erfarne av brødrene, og steg snart til skippergrad. Begge fulgte samme vei: fra styrmenn til kapteiner på familiens og byens seilskip.
Gjennom 1860-årene førte de skip som Gazellen, Aurora, Mercantil, Freja og Amelia. Mange av disse fartøyene var knyttet til Berentsen-familiens handels- og rederivirksomhet. Det viser hvilken tillit de hadde i familien; et skip representerte store verdier, og lasten kunne være verdt en formue.
Reisene gikk til Göteborg, Riga, Malmö, Königsberg og engelske havner. Noen ganger videre mot Amerika. Kapteinene måtte navigere etter stjerner, kompass og erfaring. Feilberegninger kunne føre til grunnstøting eller forlis.
Og forlisene kom.
I 1866 seilte Lars med Donau da skipet gikk tapt i Dardanellene. Det smale sundet mellom Middelhavet og Svartehavet var beryktet for sterke strømmer og plutselige uvær. Mange skip ble knust mot klippene der. Lars overlevde, men opplevelsen må ha satt spor.
Berent opplevde noe lignende noen år senere. I 1872 forliste Magneten ved Sør-Afrika. Rundt Kapp det gode håp møttes enorme havdønninger fra to verdenshav. Norske sjøfolk kalte ofte området for ett av de farligste på jorden. Også Berent kom levende fra katastrofen.
Likevel fortsatte begge til sjøs.
Berent førte senere Dinorah og deretter Czar på lange reiser over Atlanteren til Amerika. Disse skipene tilhørte familienettverket rundt Michael Berentsen. På slike reiser kunne man være borte i måneder. Mannskapene levde tett sammen i storm, sykdom og monotont slit. Saltmat, dårlig vann og kulde var en del av hverdagen.
Da Czar forliste i Atlanteren i 1882, overlevde Berent enda en gang. Det er nesten utrolig hvor mange katastrofer han kom gjennom i løpet av sitt liv.
Lars fortsatte sine reiser på skip som Caroline, Gleitner, Prinds Oscar og Mercator. Han seilte helt til Arkhangelsk i Nord-Russland, hvor norske skip hentet trelast og andre varer. Reisen dit var lang og farefull, ofte gjennom isfylte farvann.
Mot slutten av livet møttes brødrenes historier igjen gjennom skipet Zorida. Begge førte dette skipet i forskjellige perioder. Det er som et symbol på hvordan livene deres hele tiden krysset hverandre gjennom sjøfarten.
Samtidig vokste Berentsen-familiens innflytelse hjemme i Stavanger. Onkelen Erik bygde opp en enorm virksomhet med skip, handelshus og reperbane. Familien satte sterke spor etter seg i byens historie, blant annet gjennom det som senere ble kjent som Breidablikk.
Men for Lars og Berent var livet først og fremst havet.
Lars fikk sin siste reise om bord på barken Daggry. På vei mot Europa døde han til sjøs i 1890. Kanskje ble han senket i havet under flagg på halv stang mens mannskapet stod stille langs rekken.
Berent levde til 1899. Da hadde han overlevd stormer, forlis og et helt liv under seil.
Historien om Berent og Lars Berentsen er derfor mer enn en familiehistorie. Den er fortellingen om Stavangers storhetstid som sjøfartsby, om seilskutene som bandt Norge til verden, og om en slekt som både eide skipene og seilte dem gjennom verdenshavene.